Kan til og med stappe skjorta på norske barn!
Etter fire ukers jobb i en norsk barnehage klarte jeg å stappe skjorten på et norsk barn. Statusen min på Facebook, der jeg stolt delte dette, moret hundrevis av venner i Serbia. Min venninne Ana ga meg den perfekte tittelen til denne teksten, andre tullet med at jeg knapt hadde begynt å jobbe før jeg allerede oppnådde „yrkesmessig suksess”, mens noen lurte på hvor lenge skjorten forble stappet. En del anklagde meg for å ha ødelagt barnet ved å hindre det i å „herdes”. Latteren var grenseløs, og kommentarfeltet flommet over av likes og emojier. Men det er lett å le av andres utfordringer – bare jeg vet hvordan det er å se barns nakne rygger hver eneste dag!
Alt skjedde utrolig raskt: som alle barn som setter lek høyere enn fysiologiske behov, ventet Frøya til siste øyeblikk med å gå på do. Presset av både naturens kall og venner som ventet på henne, ropte hun på hjelp fra en voksen. Hadde hun hatt bedre tid, ville hun brukt en evighet på toalettet, slik de fleste barn gjør, og under ingen omstendigheter latt noen hjelpe henne.
Jeg gjorde mitt beste på å kle av henne og få på regnklærne raskt, men det gikk ikke fort nok. Hun maste på meg og kjeftet på Elias som ventet ved døren, mens jeg refleksivt, som jeg hadde gjort tusen ganger med mine egne barn, stappet ulltrøyen hennes ned i buksa før jeg tok på regnbuksene og kneppet igjen jakken. Hun vasket hendene og stormet ut av barnehagen, helt uvitende om hva som hadde skjedd.
Men jeg visste det! Fra det øyeblikket jeg trakk ullbuksene over genseren, var det klart – jeg hadde stappet skjorten på et norsk barn! Først ble jeg sjokkert, men så følte jeg en glede som fikk meg til å ringe til hjemlandet og fortelle det til alle. Men det var ikke tid til det – regnet øste ned, og de fleste av barna dusjet under takrenna. Jeg løp ut og så seksåringer bake „kaker” av gjørmete sand til treåringer som smakte det med entusiasme. Heldigvis sov babyene trygt i vognene sine under regntrekk, tørre og fri for sand i munnen.
Mens jeg gikk min vaktrunde, ba jeg Universet om at jeg allerede hadde sett alt som kunne oppleves på fire uker – fra å sove ute i kulden til å samle regnvann med munnen – og at jeg skulle slippe mer. Men euforien over å ha stappet skjorten på et norsk barn varmet hjertet mitt, og overskygget sørgen over alle de tapte mulighetene til å „rette opp” på flere barn.
Den tredje dagen etter at jeg begynte i barnehagen, ville jeg nesten gi opp, for jeg orket ikke å se barnas nakne rygger! Først skrek to små jenter som om jeg hadde stukket dem med en nål. Jeg ble livredd for hvordan jeg skulle forklare på norsk hva har jeg gjort hvis noen løper for å se hva som hadde skjedd. Jeg aner ikke om de engang har et verb som betyr „å stappe genser inn i buksa” i ordboken sin. I Serbia har vi både verb og adjektiv som beskriver det jeg skrev i anførselstegn. Og det var en av de viktigste verbene og helserådene i bardommen min.
„Stapp klærne godt i, ellers vil du bli syk og få problemer med nyrene!”, „Ikke sitt på betong og bakken, ellers vil du ødelegge eggstokkene dine og aldri få barn!”, „Ikke gå ut med vått hår, for da vil du få hjernebetennelse!”, „Ikke stå i gjennomtrekk! Da mister du hodet!”. Vi lærte tidlig å forplikte oss til de rådene.
I Norge er det annerledes. Kanskje at det ikke finnes verb, siden barna har ingenting å „stappe inn”. Serbiske barn har obligatorisk singlett som stappes direkte inn i truse. Norske barn har ikke noe under genserne sine!!! Men min datter Petra, som har gått i en serbisk barnehage, ville ha stappet genseren godt inn i buksa, og trukket buksa helt opp til armhulene, noe hun i månedsvis pleide å gjøre med pyjamas, slik min kjære avdøde bestefar gjorde, før vi fikk henne til å slutte med det.
Da jeg innså at nesten alle barna gikk uten ekstra klær, noen til og med uten sokker (tøfler eksisterer ikke i denne barnehagen, mens de absolutt er obligatoriske i Serbia for å unngå blærebetennelse), og likevel kom tilbake hver dag friske og raske, ga jeg opp. En dag prøvde jeg til og med å immitere moren til Emma, som hentet datteren sin i korte olabukse og joggesko – uten sokker. Neste dag gikk jeg selv til barnehagen uten ullstrømper, og bare for sikkerhets skyld hadde jeg ullsokker og varme sko med termo-såler. Disse isolasjons-sålene er en større oppdagelse for min del enn ullundertøy!
– Endelig opplever jeg å svette i Norge! – sa jeg stolt da jeg kom hjem. Jeg utelot å nevne at jeg hadde på meg vinterdress da vi var ute, og i gjennomsnitt hadde gynget sju barn på huska.
Når jeg pynter meg til jobb
De første ukene var de tøffeste. For å bruke ord fra serbiske tabloider – en serbisk mor dro til barnehagen og fikk sjokk! Ikke bare temperaturmessig, for i barnehagen er det konstant 21 grader! På toppen av at jeg ikke forstod noe som helst, og de fleste barna ville ha alt med en gang, måtte jeg se på hvordan de gikk ut i regnet og den kalde vinden. En av de første dagene reddet jeg fire barn, overtalte to til å gå inn fordi de var sultne, fikk ett til å bytte lue som uten forklaring ble gjennomvåt, og bar en baby som sov halvveis tilbake til avdelingen. Men for den femte barnet var det ingen håp! Han hoppet i en vanndam i skinnsko som var så gjennomvåte at det nesten sprutet frosker ut av dem!
– Herregud, Mateo, du må bytte sko med en gang – ropte jeg i falsett, halvt på serbisk, halvt på norsk (Mateo var på norsk), tok ham i hånden, og dro rett til hans barnehagelærer.
– Han må ha gummistøvler – jeg var på gråten!
– Han har ikke det – svarte damen rolig, med en tone som om jeg hadde sagt at han burde ha på seg grønt istedenfor rødt regntøy. Da hun så ansiktet mitt, gjentok hun det langsommere på klar norsk og med noen gestikuleringer. Ikke stovler, nei! Den lykkelige gutten slapp hånden min og løp tilbake til vannpytteren. Dette barnet kom tilbake til barnehagen neste dag! Frisk, rask og glad! Ute unngikk han meg.
Jeg gikk rundt og så på hvordan barna samlet regnvann fra taket i spader, bøtter og munnen. Noen dusjet seg. Mens gjengen under takrennene lekte i vannet, var de andre som dekket seg med sand – på ansiktet, håret, klærne, ja, overalt. Dette minnet meg om en gang Petra kom hjem fra skolen, dekket i gjørme som hadde trengt seg inn til undertøyet!
– Hva har dere sittet i – spurte jeg henne nesten gråtkvalt.
– I brun snø – svarte barnet trist, som om jeg ødela lykken hennes.
– Barnet hadde ikke dykkerdrakt, ser du ikke – forklarte mannen min.
Min forespørsel om at hun skulle prøve å oppføre seg slik hun gjorde da vi bodde i Serbia, var en tapt sak. Petra er et fantastisk barn, hun går rett til det hun blir bedt om og lover. Men hun er altså 100 prosent barn, og når hun leker og er med vennene sine, glemmer hun alt rundt seg, akkurat som Frøya. Jeg ga opp å prøve å passe på Petra, og gikk for å kjøpe en vanntett dress med forsterket gummi på rumpa og knærne, som kan tåle opptil 15.000 mm regn og 110 km vind.
Etterhvert ble jeg vant til at barna drikker regnvann, spiser sand, har nakne rygger, går barbeint og skriker – „Jeg brenner! Jeg koker!” etter min bønn om at de burde ta på seg en ekstra genser under jakken. Jeg ga opp, for jeg er fleksibel og tilpasser meg raskt. En dag spurte de meg om de kunne ta av seg skoene mens de lekte på sklia. Siden det var en solrik og varm dag, svarte jeg:
– Selvfølgelig, mens jeg følte stolthet og glede for å ha tillat noe. Men snart kom en barnehagelærer som ble helt sjokkert over hva jeg hadde tillatt! Og jeg ble sjokkert over at jeg fortsatt ikke hadde skjønt hva som er lov og hva som det ikke er! Heldigvis for meg er barna ærlige, så når de spør om de kan gjøre noe, spør jeg dem om det er lov. Hvis de sier „jo”, sier jeg: „bare kjør på!” For eksempel:
– Slavica, kan vi klatre på taket?
– Er det lov?
– Ja!
– Da er det bare å springe!
Norske barn er veldig selvstendige og oppmuntres til å bli det fra tidlig alder. Nesten alle heller maten og vann selv, smører og lager smørbød. Fra de første dagene har jeg sittet ved bordet med barna og ventet på at noen skulle be meg om hjelp. Selvfølgelig, at jeg måtte overvinne morsinstinkten min å helle for dem, skjære, blåse på maten for å kjøle den ned og tørke munnen deres etterpå. Til slutt gi dem et lite kyss i hodet. Den fornøyde serbiske mamma – servitør. Denne refleksen ble revet bort så raskt som om bladet på en giljotin falt, etter to norske rop: „Jeg kan gjøre det selv!!!”
Men akkurat som jeg stappet på Frøya, har jeg også bortskjemt noen barn, spesielt de treåringene, som tillater meg å hjelpe dem med maten. Som om lyset skinner på dagen min, den serbiske mamma–eksperten våkner i meg! Jeg tar en brødskive, smører et tynt lag med kaviar på, legger et stykke brunost på toppen, og deler det i to så det blir lettere å bite, slik at maten ikke setter seg på kinnene, og sier takknemlig: „vær så god.” Etter seks uker, har ett barn blitt så tilknyttet til meg, så hun sitter i fanget mitt og spiser, og med de små søte hendene sine klissete av mat, vrir på håret mitt. Jeg smelter av glede, til tross for at det havner makrell og tomat i håret mitt. De snille kollegaene mine har ennå ikke fortalt meg om jeg eventuelt påvirker barnets selvstendighet negativt, men jeg tror de ser gjennom fingrene på meg, fordi de vet at jeg er der midlertidig. Etter meg blir vikingske disciplinen igjen, og barna vil gå tilbake til fabrikkinnstillingene!
Norge minner meg om Jugoslavia da jeg vokste opp. Vi lekte også i gjørme, klatret i trær, eller kom hjem gjennomvåte etter å ha aket. Det eneste som er annerledes er at nordmennene i dag er bedre og mer kvalitetsmessig kledd. Men vi hadde også ullgensere som bestemødre strikket av økologisk ull fra deres egne sauer! De klødde over hele kroppen, særlig på nakken. Men kulden kunne ikke gjøre oss noe, vi hadde på oss gummistøvler, ullsokker og pysjamas under bukse og genser. Da vi kom hjem, byttet vi til tørre klær, drakk te og ventet på at hansker og luer skulle tørke, så det var klart for ny runde! Bestefar pleide å si: „Du er ikke laget av sukker, så regn og snø vil ikke smelte deg.” Så lenge genseren er stappet inn i buksene, og singlet i trusa!
For å gjøre denne fortellingen litt seriøs, la meg skrive at barna i Norge er veldig beskyttet og respektert som mennesker, og det blir lagt stor vekt på deres behov, lykke og velvære. De blir oppmuntret til selvstendighet og beslutningstaking fra de er små, så kommer de ofte i barnehagen i skjørt med paljetter og tyll, eller fotballshorts over bukser. Jeg så med egne øyne at barn løp barfot ute i regnet og lekte i snøen uten votter. På en måte er det en selvfølge at barna selv skal velge hvordan de kler seg. Jeg forstår det og aksepterer det som en del av norske pedagogiske verdier. Selvfølgelig, barn lærer gjennom erfaring, inkludert det å fryse eller bli våt fordi de ikke hadde på seg riktige klær.
Jeg så babyer som sov ute i minusgrader, godt pakket inn, men fortsatt ute. Norske barn som kryper på asfalt, venterom, lekeplasser, barnehagegårder, setter seg hvor som helst og er som regel barfot… Foreldre er avslappet og ler av hele situasjon.
Jeg ville aldri hatt mot til å gjøre noe slikt. Ikke fordi jeg er uenig, men fordi jeg ikke er vant til det. Det krever en slags indre styrke å stå ved siden av et barn som kanskje fryser og ikke gjøre noe med det. Å akseptere at det er en del av læringen, at det er slik barna lærer å kle seg riktig. Den styrken har ikke jeg.
Og det er derfor jeg aldri vil bli helt som en norsk mamma. Selv om jeg en dag skulle klare å være rolig når et barn går ut med bare én sokk, eller når en femåring nekter å ha på votter i snøen, vil jeg fortsatt innimellom instinktivt stappe genseren ned i buksene deres. Ikke fordi jeg tror de kommer til å bli syke, men fordi det er en del av hvem jeg er. Jeg er en serbisk mamma.
Til slutt, kan jeg til og med si at jeg har sett alt i barnehagen? Nei, det kan jeg ikke. Da de ansatte tok fram knivene og ga til barna for å kutte grønnsaker, måtte jeg gå ut av rommet!
Som den norske mammaen jeg aldri kommer til å bli.
Desember 2017.
Poslednji komentari